Når meg og Nathalie gikk til jobb tenke vi på at endelig var det siste praksis dag og snart skulle vi komme hjem til familie og venner, tilbake til Norge!
Men når jeg kom på jobb var alt jeg kunne tenke på at jeg aldri kom til å se dem igjen, ettersom jeg har fått et veldig godt inntrykk av både lærere og elever på Saint Seurin.
Vi begynner vi alltid med å spørre barna om hvilken dag det er, hvilken dato det er og hvilken måned vi er i, læreren spør også om hva det var i går, og hva det er i morgen, ofte flere ganger og forskjellige barn slik at de husker det, når de har svart riktig får de lov å skrive det på tavlen.Etter dette spør læreren barna om de skal ha mat i kantinen eller om de skal spise hjemme slik at kokken vet hvor mange unger det er han må lage mat til.
På fredager spør læreren alltid hva barna skal i helgen, de er veldig ivrige i å svare og når alle som vil prate har fått sagt sitt begynner de med som oftest skriveoppgaver/mønsteroppgaver.
Hvis det blir for mye bråk til at læreren ikke gidder å kjefte mer begynner hun bare å klappe, hun klapper en bestemt takt og jeg ble fascinert over at ungene reagerte på det, når hun klappet måtte de også klappe i den takten, helt plutselig skiftet hun takt igjen, og det tok tid før noen av barna oppfattet det. Men jeg skjønte at dette var en måte å få oppmerksomheten på, en ganske bra en også. Når hun hadde fått oppmerksomheten begynte hun å snakke om tall, jeg skjønte ikke helt hvorfor men plutselig måtte et av barna telle baklengs fra 10-0 og da gav det litt mer mening. Det var stor forskjell mellom barna, noen klarte det fort og bra, de fleste klarte seg helt greit men måtte tenke litt, og for noen var det veldig vanskelig og de fikk se øverst på tavlen hvor det står tall. Når alle barna hadde klart å telle baklengs skulle de gjøre oppgaver.
Når barna gjør oppgaver går jeg rundt å ser om det er rett, læreren forklarte meg ikke hva de skulle men jeg skjønner det enten med tegningen på arket eller ved å se hva de andre barna gjør. Heldigvis kan jeg tallene og kan prøve å hjelpe dem, hvis de skal finne tallet fem teller jeg til fire og ser på dem for at de skal forsette og da skjønner de at det er tallet fem.
Jeg fikk ikke tid til så mye siden meg og Nathalie skulle ha enda en framføring med bukkene bruse for de minste. Jeg føler det gikk mye bedre denne gangen fordi lærern var flinkere til å forklare barna hva som skulle skje og etterpå hvis de stilte spørsmål.
Da jeg kom tilbake til klassen min spurte jeg om jeg kunne få ta et bilde av alle sammen som et minne om dem og hun var med på ideen min, vi fant ut av det var best å ta bilde ute så jeg gikk ut for å se etter Nathalie (siden de også skulle ta bilde) mens læreren fikk barna til å stå på rekke før de fikk gå ut, hun hadde tydeligvis fortalt at jeg skulle dra og ikke komme tilbake, og derfor skulle alle ta et bilde sammen slik at jeg skulle ha et minne om dem, for når hun åpnet døren følte jeg de kom som en flokk mot meg! De gikk å klemte på meg mer enn de andre dagene, jeg var vandt med at de klemmer meg ofte, men ikke alle på en gang. Mange sa navnet mitt og noen begynte å gråte, da følte jeg at jeg også holdt på å gråte.
De kranglet om hvem som skulle holde meg i hånden mens vi gikk bort og skulle ta bilde, endte opp med at de måtte holde i en finger hver. Nathalie fikk kameraet mitt og tok bilde av meg, læreren og barna (men jeg legger det ikke ut på nettet) det var også en lærer som tok til og bilde med et kamera de hadde på skolen slik at de kunne huske meg og Nathalie.
Litt senere gav jeg presangene, jeg forklarte at siden siden jeg var syk tirsdagen fikk Læreren bestemme om hun ville ha melkesjokoladen eller boken om Bergen. (siden jeg har to lærere) Slik jeg oppfattet det ble hun veldig fascinert når hun åpnet boken for å se litt i den, det var mye annerledes enn Frankrike og hun syns vi hadde det veldig vakkert her. Når jeg ga trollet sa de med en gang "å! det var en sånn som bodde under broen!" Assistenten ble også veldig glad for sjokoladen og holdt den som om det var det dyrebareste hun hadde, tett inntil seg, som en baby. (siden hun er gravid)
Da jeg til slutt skulle gå fikk jeg klem og kyss på kinnet fra de voksne og alle barna, det var til og med mange av dem som prøvde å holde meg igjen og stilte meg spørsmål, de sa de alltid kom til å savne meg, at de alltid ville huske meg, spurte om jeg ville gjøre det samme med dem, og om jeg noen gang kom tilbake. De første svarte jeg ja på, men når jeg sa jeg mest sannsynlig ikke kom til å møte dem igjen holdt de meg enda mer fast og sa jeg måtte bli. De hat et lite inneområde de må være på når de store er ute, slik at de har kontroll på dem og det er inngjærdet, så de fikk klemmer over en liten mur og holdt meg fast på den, men da jeg endelig kom løs ropte de "nei!" og "kom tilbake!" og noen begynte å grine.
Her har læreren min skrevet et brev til meg og jeg har fått tegninger av barna. brevet står på fransk men jeg forstår hva som står der likevel.
Jeg tror dette er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være med på dette!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar