Barne- og ungdomsarbeidere i praksis i Bordeaux

Hei!

Nå begynner praksis perioden min å gå mot slutten på Saint Gabriel. Jeg føler meg mer og mer som en del av klassen, og jeg gleder meg hver dag til å dra på arbeid. Det er veldig kjekt å føle seg velkommen, og at du blir stolt på. Jeg føler at de voksne gir meg et ansvar, og at de har tro på meg.

Idag har gjengen vært på Duna de Pyla som er Europas største sand fjell. Det var nydelig vær, og alle hadde en veldig kjekk tur. Vi tok først buss til togstasjonen, så tok vi toget til Arcachon og buss derifra til fjellet.
Det var min veileder, Christine som tok oss med på sand fjellet. Dette var veldig takknemlig for og hun er en kjempe hyggelig dame. 

I dette innlegget skal jeg fokusere og fortelle litt om hvordan kommunikasjonen foregår her nede på praksisplassen, hvordan jeg har det og hvordan jeg klarer å gjøre meg forstått gjennom ulike kommunikasjonsmetoder her nede.

Kommunisere og samhandle med barn, unge og foresatte

Når jeg drog til Frankrike var jeg fult klar over at kommunikasjon ville være en utfordring, og dette var noe av det jeg gledet meg til. Gledet meg til å utfordre meg selv, og gjerne bruke andre kommunikasjons metoder enn hva jeg pleier å bruke hjemme. Jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å gjøre meg forstått eller forstå de andre når jeg snakker norsk eller når de snakker fransk.
Jeg har hatt litt fransk undervisning, som jeg har merket har vært veldig nyttig. Det lille jeg har lært hjelper meg mye.

På praksisplassen min prater læreren i klassen ikke et eneste ord engelsk, derfor ville hun at jeg skulle klare å prate litt fransk. Assistenten i klassen min, Christine prater veldig god engelsk og litt norsk. Jeg har vært veldig heldig med tanke på at veilederen min er veldig god i engelsk, og at jeg klarer ganske greit å uttrykke meg selv på engelsk.
Det er veldig hyggelig at Christine kan litt norsk. For eksempel pleier hun å si hvordan går det? også kan hun svare at det går bare bra. Hun sier takk for maten, og bare hyggelig. Hun kan telle litt og si litt forskjellige ting enkle ting. Dersom Christine gir meg en beskjed om at jeg skal gjøre en oppgave, eller noe slikt så forstår jeg det. Hun pleier også å gi beskjeder for læreren, ettersom hun ikke kan snakke engelsk.

Den største utfordringen i praksis har vært å kommunisere med barna. Når jeg er i praksis liker jeg veldig godt å bygge relasjoner til barna, og jeg syntes mye av gøyen er å kunne leke med barna og føre samtaler med de. Jeg har jo ikke kunnet pratet med barna, men likevel har jeg fått et ganske godt forhold til dem.
Dersom barna har lurt på noe, forstår jeg gjerne noe som for eksempel om de må på toalettet eller om de spør meg om arbeidet deres er ferdig og jeg er fornøyd. Desverre forstår jeg ikke så veldig ofte hva barna sier eller hva de spør om, og da må jeg spørre de om de kan prate engelsk eller om de kan gå til Christine å høre.
Om jeg skal forklare en oppgave eller fortelle noe til barna, er jeg nødt å bruke mye kroppspråk. Dette gjør jeg gjerne ved å peike eller å smile til dem. for eksempel kan jeg gjerne si noen ord som at de skal fargelegge, og da pleier jeg å peke der de skal fargelegge og si fargelegg.
Dette forstår barna. Dersom barna er ferdig med en oppgave pleier jeg å si kjempe bra på fransk, også gi dem en high five, og bruke et positivt ansiktsutrykk som å smile. Dette er noe barna også syntes er veldig gøy og jeg kan se at de opplever mestringsfølelse.

Når barna krangler, eller gjerne gjør noe de ikke har lov til er jeg igjen nødt å bruke kroppspråk. Dersom jeg skal gi en beskjed til en av barna, bruker jeg å si stopp. For at barna skal forstå dette pleier jeg å ta opp hånden helt flat, samtidig som jeg sier stopp. Det bruker jeg som et stopp tegn. Barna forstår det, og dette er noe jeg har tatt med meg fra praksisperioden min i Norge. Jeg klarer ikke forklare til barna alltid hva som jeg mener, derfor er det viktig at jeg bruker et kroppspråk. Jeg må ha et sint ansiktsuttrykk, og gjerne ha en litt mer alvorlig stemme. Om jeg smiler eller ler vil ikke barnet forstå at det de gjør er gale.
Selvom jeg har vanskeligheter for å utrykke meg gjennom ord her i Frankrike, nøler jeg ikke med å bruke kroppspråk og de få ordene jeg kan på fransk. Om et barn gjør noe gale, så vet jeg at jeg er nødt å gjøre noe med det og prøver mitt beste å ta tak i det. Det samme gjelder når de gjør noe positivt.

Det er 2 gutter i klassen som har amerikanske foreldre, noe jeg syntes er veldig greit. De svarer meg på engelsk om jeg prater engelsk til de, og de kan gjerne oversette for meg. Når jeg har ansvar for en gruppe og skal forklare noe, kan det være greit at de hjelper meg. Da sier jeg for eksempel at alle er nødt å klippe helt inn til kanten, også spør jeg om de kan si det til de andre barna på fransk istedenfor at jeg skal gå rundt og vise til alle barna. Dette tror jeg at de guttene også syntes er kjekt.

Kommunikasjonen mellom meg og foreldrene går greit, om det er noe foreldrene lurer på går de som oftest til en av de ansatte. Det er en mor som er amerikansk, hun pleier å slå av en prat sammen med meg og høre hvordan jeg har det. Dette syntes jeg er hyggelig, og jeg tror hun også syntes det er
spennende med studenter i klassen. De andre foreldrene pleier jeg bare å hilse på, og si hade og at de må ha en fin dag. ¨

I Frankrike har de en helt annen måte de oppdrar barna på. De vil at det skal være respekt for de voksne, og at barna skal oppføre seg veldig pent. Jeg er i en klasse med 4 og 5 år gamle barn. Jeg så for meg at siden de var så små var det mye leking, og at de brukte å ha det veldig gøy hele tiden. Her tok jeg feil, barna skal gjøre vanlige skole oppgaver og de har undervisning. Det er forventet at barna er stille, og at de oppfører seg når de er på skolen.

I Norge er jeg vandt til at relasjoner er viktig og at de voksne ønsker å ha et godt forhold til barna for at hverdagen skal bli enklere. Kommunikasjonen består av mye kroppsspråk. Dersom et barn er lei seg kan vi gå ned på samme høyde som barnet, for at vi ikke skal virke skremmende for barna. Vi har veldig stor forståelse for barna, og ønsker å løse situasjoner sammen med dem. Dersom et barn har vært i en diskusjon eller gjort noe stygt mot et annet barn, pleier vi å prate om det. Vi kan gjerne spør hva de gjorde, og få dem til å forstå hva de har gjort gale og hva konsekvensene av denne handlingen kunne blitt.
I Frankrike ønsker de at barna skal klare seg selv. Om et barn detter å griner litt, så løper de ikke bort å koser med dem. De ser først om det går bra med barnet, om de ikke gir seg går de gjerne bort.
For eksempel om et barn slår eller sier noe stygt til et annet barn, kjefter de voksne. De bruker høy stemme og alvorlig stemme. De ønsker å vise barna at det ikke er lov, og dette gjør de veldig klart.


                                             

Jeg har funnet ut at jeg kommer lengst i arbeidsdagen ved å bruke mine vaner hjemme fra Norge. Jeg er vandt til å bruke øyekontakt, berøring og et godt humør. Jeg liker godt å kose med barna, og det beste jeg vet er å få barna til å le og kose seg.
Jeg har fått en god relasjon til både barna og de voksne, og jeg gruer meg til å avslutte praksisperioden min her nede.


GLEDER MEG MASSE TIL SISTE DAG I PRAKSIS!

- Henriette