Uke 2 Albert Le Grand

Heisann

No er vi ferdig med de to første ukene i praksis og alt går kjempe bra. Jeg har lært mye nytt og fått mange nye erfaringer. Jeg føler meg mer og mer velkommen for hver dag som går og jeg storkoser meg i praksis. Ungene er veldig søte og snille og det er også lærerene og assistentene på skolen. Den første uken prøvde jeg å finne min plass og finne ut hvordan lærerene gjorde det osv. Men no føler jeg at jeg vet litt hva det går i og jeg føler meg enda tryggere i den klassen jeg er i. 

Jeg og Mari skulle egentlig bytte klassen etter 5 dager men vi bestemte oss for å snakke med lærerne hjemme og de lærerne vi har her om å ikke bytte klasse allikevel. Grunnen til det var egentlig fordi vi begge trives godt i den klassen vi var og det å bytte var litt som å begynne på nytt, følte vi. Vi ordnet dette så nå skal vi forsette i den klassen vi har vært i fra starten. Dette syns jeg var en kjempe god ide og jeg gleder meg enda mer til den siste uken nå som jeg får være sammen med den klassen jeg kjenner best. 

Kommunisere og samhandle med barn, unge og foresatte

Jeg må ærlig innrømme at i begynnelsen og før jeg skulle i praksis var det hvordan kommunikasjonen skulle gå, jeg var mest redd og nervøs for. Jeg trodde ikke at jeg hadde noe å bidra med siden jeg ikke forsto hva de sa og hva de mente. Men der tok jeg helt feil, kommunikasjonen har gått kjempe bra med både elevene, de voksne og foreldrene til ungene. Til læreren, assistentene og de foresatte snakker jeg engelsk. Jeg har vært veldig heldig og fått både lærer og assisten som er flink i engelsk og det er ikke noe problem med å kommunisere med. 

Med barna går det veldig mye i kroppsspråk og de få ordene jeg kan på fransk. Jeg er helt sjokkert over hvordan det gå ann å kommunisere med noen få ord fransk og kroppsspråk. Men det går veldig fint og selvfølgelig er det stor forskjell fra Norge der jeg skjønner alt de sier og alt de mener, men jeg føler at det går veldig bra her nede.  

Når de snakker til meg viser jeg at jeg lytter og når de er ferdig å snakke nikker jeg på hodet eller spør en om å oversette. Dette går veldig bra og jeg syns jeg klarer meg bra når det kommer til kommunikasjon. Jeg syns selvfølgelig at det er veldig frustrerende visst noen griner eller visst noen krangler så forstår jeg ikke hva som er i veien. Då kjenner jeg at det kunne vært godt å forstå og kunne fikse det, men det er ikke lett når jeg ikke kan deres språk. 

En dag denne uken var det to i klassen min som begynte å krangle. Og når de kom bort og snakket i munnen på hverandre på ett språk jeg ikke forsto måtte jeg ta hendene deres og ta de mot hverandre og si venner på fransk. Så tok jeg de og gidde de en klem samtidig, så blei de venner igjen. Uten at jeg sa ett ord. Då forsto jeg at det går ann å kommunisere uten å bruke ord men bare med kroppsspråk.

Noe jeg syns er ubehagelig er visst vi sitter på lunsjrommet med de andre lærerene og de sier Norge på fransk og ser på oss. Då føler jeg meg litt utenfor og det er utrolig ubehagelig å vite at noen snakker om deg men du vet ikke hva de sier. Det samme er når de har samlingsstund inni klassen og de snakker om ting de skal gjøre etc. Jeg løser det ved å spørre læreren under samlingstunden eller bare se hva de gjør etterpå. Læreren i klassen er også flink til å inkludere meg slik at jeg får vite litt hva de snakker om. Men jeg vet at hun ikke kan ovesette alt og det går helt fint.  



Klassen jeg har kommet i er alle veldig snille og veldig rutinert. De vet alltid hva de skal gjøre og hvor alt skal ligge osv. Jeg er med andre ord veldig fornøyd med praksisplassen og jeg stortrives.

- Camilla Kalsås