Kommunikasjon i utplassering

Halloen!
Nå er det bare én dag igjen av praksis, og det er i morgen.

I dette innlegget har jeg jeg tenkt å snakke litt mer om målet å kommunisere med barn, unge og foresatte. 


Jeg reiste ned til Frankrike med ikke mer en helt enkelt, grunnleggende, franskferdigheter. Jeg var redd for hvordan det skulle gå, men gledet meg til utfordringen og det å kanskje utvikle franskkunnskapene mine.

 

Den første uken var vi bare 2 dager i praksis. Disse 2 dagene gru/gledet jeg meg til, men det skulle vise seg å bare være noe å glede seg til. Kommunikasjonen var selvsagt litt vanskelig til å begynne med, med tanke på at jeg ikke kjente noen av barna samt at læreren min bare snakker litt engelsk, mens assistent min ikke kan noe engelsk utenom "Good morning" og "good bye".
Selvom læreren min ikke snakker så mye engelsk, så prøver hun i allefall. Det betyr mye, og det viser at hun bryr seg om at jeg skal ha det bra. Nesten 1 gang i timen spør hun meg om det går bra, og om jeg trenger noe.

Med barna går det mye i non-verbal kommunikasjon (kroppsspråk). Jeg kan høre på deres stemme om det de sier skal være morsomt, om de er lei seg/trist, om de er sur, eller om de rett og slett bare snakker for å snakke.
Selv om jeg ikke forstår fransk, prøver jeg å le når de skal være morsom. Som oftest er de morsom også, selv om jeg ikke forstår dem. De kommer også ofte bort til meg og spør om jeg kan herme etter dem. Da går de rundt etterpå og ler mens de uttaler ordene på samme måte som jeg gjør.

 

Jeg liker å snakke med barna, og snakker mye med de både ute i friminutt, og inne når vi tegner eller driver med andre oppgaver. Jeg spiller mye på humor og det å se blid ut. Dette er veldig viktig for å skape en gode kjemi og tillit mellom meg og barna. Jeg prøver å bruke min sosiale kompetanse, og andre ting jeg har lært som det å ha øyekontakt med barna når man snakker med de, eller tenke over stemmeleiet mitt når jeg snakker til dem (dette er ekstra viktig da vi ikke snakker samme språk) som mye som mulig for å oppnå nettopp dette. Da spesielt humor, prososial adferd og empati.
Alt dette er viktige faktorer som spiller inn på dette å være en god rollemodell, da spesielt den sosiale kompetansen. Å være en god rollemodell vil si å være et bra forbilde for barna, som de kan se opp til og lære fra. Derfor er jeg også med på de forskjellige øvelsene læreren organiserer for barna i klassen. Ser de at jeg er med, er det lettere for dem å være med også.

 

Hvis det er noe jeg har lyst å si til barna, bruker jeg ord som "yes", "no" eller "stop". Dette er ting de forstår. De forstår også enkle engelske setninger som "how are you?". Noen ganger prøver jeg meg også på norsken, men da får jeg bare tomme blikk tilbake, sammen med et par franske ord.

Sammenlignet med tidligere utplasseringserfaringer - er dette en mye større, gøyere og mer spennende erfaring.
Skolekulturen her i Frankrike er veldig annerledes enn i Norge. Hvis et barn gjør noe gale, får de høre det med en gang. Elevene har mer disiplin og respekt for lærerne her. Hver gang det kommer en lærer inn i klasserommet sier alle barna i kor "Bonjour" og navnet til læreren/eleven som kommer inn, før det blir helt stille igjen.
Barne tuller og tøyser selvfølgelig her også, men langt mindre i timene enn de gjør hjemme i Norge.
Når barna er ute i skolegården leker de sammen, skriker og tuller - akkurat som barna i Norge. Lærerne observerer mer, og stopper leker som er på vei over styr, i stede for å selv være med slik vi kanskje er mer vandt til i Norge.

Ellers har vi har i dag vært på påskeeggjakt i en park utenfor skolen. Jeg, Kinga og Solveig måtte sammen med mange av foreldrene til barna gjemme egg. Når vi hadde gjemt eggene, gikk barna i forskjellige grupper som var fordelt utifra hvilke klasse eller "gruppe" de gikk i. Barna jeg har, som er en førskole, løp stafetter før de begynte å lete. Etter vi hadde spist sjokoladeggene, og lekt, fikk barna ta en karusell som var i parken.
Vi har også sett på et skuespill om stjernebilder.