Siste hilsen fra Notre Dame du Sevigne -Solveig

Hei, nå er snart min tid på Notre Dame du Sevigne over.

I morgen er min siste dag i praksis og det syns jeg både trist og litt deilig. Jeg har kost meg veldig masse i praksis og det har virkelig vert en erfaring og opplevelse for livet. Jeg syns jeg har fått mye ansvar og fått vært med på veldig mye. Jeg har fått ledet flere aktiviteter og blitt godt kjent med de greie barna og de snille lærerne og assistentene.

I dag var alle assistentene på kurs så Kinga, Vegard og meg måtte komme en time tidligere for å være assistenter på noe som ligner morgen-SFO, også skulle vi jobbe resten av dagen som som vanlige assistenter. 

Vi var i en park og lekte, tok karrusell og leitet etter sjokolade egg og vi hadde med mange foreldre og det var veldig kjek. 
Seinere såg vi en forestlling av en bok vi har lest mye og det syns barna var veldig gøy. Alle de andre dagene har jeg sett og gjort mye av assistentens jobb så jeg følte jeg klarte å gjøre en god jobb i dag og fikk gjort alt assistenten pleier å gjøre, jeg fikk også god tilbake melding fra læreren!

Parken og lekeplassen 

Forestillingen av Antione et les etoiles

Barna koser seg med eggene de fant

Kommunisere og samhandle med barn, unge og foresatte

I dette innlegget skal jeg skrive litt om hvordan kommunikasjonen har gått her nede i Frankrike. Læreren i klassen prøver så godt hun kan å snakke litt engelsk til meg og jeg prøver så godt jeg kan å snakke fransk til hun så det blir en veldig god blanding av engelsk og fransk. Hun snakker også spansk og noen ganger kommer jeg med noen norske ord også, så det høres nok veldig rart ut, men med litt kroppsspråk også funker veldig greit. Vi forstår hverandre som oftest, ofte med mye repetisjon og kroppsspråk. Jeg visste at kroppsspråk var viktig og at det var 80% av kommunikasjonen, men denne praksisperioden har jeg virkelig fått erfart det.

Meg og assistenten og læreren

Assistenten kan ingen engelsk, så da prøver vi så godt vi kan å kommunisere ved hjelp av mine enkle franskkunnskaper og mye kroppsspråk. Vi bruker veldig enkel fransk som «je fair/je fair aussi- skal jeg gjøre/skal jeg gjøre også» også peker jeg på for eksempel bordet og kluten også sier hun ja, så vasker jeg, eller «je susi avec tu ou Laure- skal jeg være med deg eller læreren» så forteller de meg hvor jeg skal være og viser meg med eksempler hva jeg skal gjøre.

Barna snakker mye til meg og prøver å fortelle meg ting, noen ganger forstår jeg de og svarer så godt jeg kan, mens andre ganger bare smiler jeg og nikker hvis de smiler eller trøster de og gir de en klem hvis de er lei seg. 
Jeg forstår som oftest på kroppsspråket hva de prøver å fortelle meg, når jeg ikke forstår, lytter jeg bare og viser at jeg er interessert ved å nikke og smile, ha øyekontakt og prøver å svare eller bare sier ja. 

Lekeplassen

Barna kan bygge tillit til meg gjennom kommunikasjonen. Når jeg viser interesse, tar meg tid til barnet, bruker øyekontakt og snakker tydelig uten å dobbelt-kommunisere og svarer dem slik at de ikke opplever at det er enveiskommunikasjon. 
Ofte i friminuttene kommer de til meg fordi noen har vært stygg med de eller tatt leken deres og klarer nesten ikke snakke fordi de gråter, men jeg prøver å forstå når de peker på en person eller for eksempel en sykkel. 
I begynnelsen gikk jeg bort til situasjonen, satt meg ned på deres nivå og prøvde å løse den, men det ble for vanskelig når alle snakket i munnen på hverandre og det var mye støy i kommunikasjonen. 

Nå har jeg erfart at det er lettere å bare ta de på fanget og trøste de og si «ca va- det går bra» til de slutter å gråte og løper tilbake til leken, det funker veldig greit og det virker som barna setter pris på kosen.

Om morningene og ettermiddagen kommuniserer jeg med foreldrene, det går for det meste i «Bonjour- God dag» og «Bonjour ne/ au revoir- hade bra», men noen ganger snakker noen litt engelsk med meg. Ofte blir barna lei seg når de skal gå fra foreldrene og da har jeg satt meg ned å prøv å snakke med barnet, kose med det og ta det med inn i leken. 

Det gjør det litt lettere for foreldrene å gå fra barna og det gir barna en bedre start på dagen. Om morgningen legger foreldrene de gule meldebøkene opp i kassen og så går læreren eller assistenten gjennom dem og ser om det er noen beskjeder hjemmefra, og legger inn beskjeder fra skolen. Foreldrene snakker også med læreren på foreldremøter og når de henter og leverer eller henter barna, men meldebøkene er nok veldig greie og oversiktlige siden det kanskje er flere som trenger samme beskjed.

Den gule meldeboken

Kommunikasjonen mellom de voksne og barna på skolen oppfatter jeg som veldig annerledes enn i Norge. Det er ett mye mer distansert og disiplinert forhold mellom dem. Barna får strenge beskjeder fra de voksne og får ‘’selvfølgelig’’ kjeft når de gjør noe galt. 

Jeg opplever at terskelen for å kjefte er lav, barna får mye kjeft for filleting som å ikke fargelegge innenfor strekene eller tøyse litt når de står på rekke og de voksne kjefter høylytt og foran alle de andre barna. Da blir barnet ofte lei seg og kanskje flau. Jeg hadde heller sett at man hadde tatt barnet til siden, satt seg ned og snakket rolig med barnet, spurt hvorfor det gjorde det og om det vet hva det burde gjort. 

Det har jeg prøvd så godt jeg kan å gjøre selv om det er utfordringer med språket. Samtidig opplever jeg at den strenge disiplinen virker, barna er veldig greie og respektfulle, tar lett beskjeder og ber ofte om unnskyldning, det syns jeg er fint å se.

Jeg har hjulpet barna å male fantasidyret vi har laget

Vi har også limt på fjær, bomull og glitter, så nå er det snart klart til en fantasidag med noen av de eldre barna. De har lovet meg å sende bilder av barna når de har på seg noen masker vi har laget og fantasidyret!

Praksis i Frankrike og Bordeaux har vært en fantastisk opplevelse og jeg anbefaler alle som får en slik mulighet, til å gripe den. Ikke bare har vi fått gode erfaringer og opplevd en helt annen barne- og oppvekstkultur som har gjort oss mer reflekterte, men vi har fått en opplevelse for livet sammen med gode venner. Vi 7 har lært å kjenne hverandre på en helt ny måte, vi har bodd nesten oppå hverandre og delt alt fra shopping, opplevelser og husarbeid og det har vært kjempe koselig.

Takk for meg - SOLVEIG