I går var aller siste dag i praksis, og nå sitter jeg og tenker over de fine ukene jeg har hatt her i Bordeaux og på Saint Seurin. Jeg har hatt en utrolig fin praksistid, og det var egentlig veldig trist å ta farvel med ungene. De ville ikke at jeg skulle dra, og alle kom og kysset meg og ga meg klemmer. Ene jenta i klassen min begynte tilogmed å grine da jeg skulle gå. Jeg kjenner jeg blir litt trist når jeg tenker på at jeg mest sannsynlig aldri får se de igjen. Men utenom det triste, var det deilig å bli ferdig i går. De siste dagene har det vært tungt å stå opp og komme seg på jobb, mest på grunn av forkjølelse.
Som siste dag før ferien, var det ganske hektisk på skolen fra start til slutt. Det var masse påskepynt som skulle gjøres ferdig og i tillegg var det en som skulle feire bursdagen sin. Hver gang noen feirer bursdagen sin på skolen har de med seg kake og godteri, som ungene spiser i klasserommet. Jeg hadde med meg en kalender, et troll og sjokolade fra Norge, som jeg ga til ungene. Læreren viste bildene i kalenderen, og ungene måpte da de så de. De syntes også at trollet var morsomt, og at sjokoladen var god.
Kommunikasjon: Mål fra nasjonal læreplan Vg3
- Kommunisere og samhandle med barn, unge og foresatte.
Det sier seg selv at kommunikasjonen ikke var den beste under dette praksisoppholdet grunnet mangelen min på fransk kunnskaper. Og helt ærlig så trodde jeg at de på skolen min skulle være flinkere i engelsk. Jeg har som sagt hatt to ulike kontaktlærere i løpet av praksisen, og begge disse har hatt lite eller så og si ingen engelsk kunnskaper. Det er godt mulig de kunne mer enn det de ga inntrykk for, men jeg kan iallefall ikke si at de var så veldig flinke til å prøve. Jeg har merket godt at de er sta når det gjelder språket iallefall. Forstår de det du sier til de på engelsk, velger de likevel å svare deg på fransk, tilogmed når de vet du ikke snakker fransk. Dette er veldig spesielt spør du meg. Men ungene er mye flinkere til å prøve. Jeg merket under praksisen at de ville snakke med meg, og de dermed ville lære seg engelsk slik at vi kunne kommunisere på engelsk.
I klassen min var det en gutt som snakket flytende engelsk, men som var fransk. Av og til hjalp han meg med å oversette det de andre ungene sa, men som oftest var han litt sjenert når det kom til å snakke engelsk fremfor de andre. Og i tillegg så var det en jente som var spansk, og jeg klarte selvfølgelig å røpe at jeg kunne litt spansk, så dermed snakket hun alltid spansk til meg. Det var egentlig litt greit, ettersom jeg kan mer spansk enn fransk, men ikke så mye at jeg klarte å holde en samtale med hun på spansk dessverre. Ellers la jeg også merke til at det var veldig få, og da mener jeg stort mindretall på hele skolen som snakket engelsk. Hver dag samarbeidet Tirill og jeg med kantinedamer og assistenter, og de sa ikke engang "hello", så da var det kroppsspråk og mye peking og demonstrering som gjaldt. Noen ganger bare viste de med hendene hva de ville vi skulle gjøre, mens de forklarte på fransk. Dette forstod vi da ingenting av, men likevel fant vi alltid ut av hva de mente vi skulle gjøre.
Min assistent i klassen kunne småord av engelsk, og prøvde så godt hun kunne å forklare meg mest mulig hva hun ville jeg skulle gjøre for hun. Ofte spurte hun meg om hva ulike ting i klasserommet og slikt het på engelsk, og så fortalte jeg det, og hun husket det til neste gang. Ettersom at kontaktlærerne mine så og si ikke snakket noe engelsk, var det ikke lett å ha samtaler med de, og språket ble et hinder for kommunikasjonen. Vi kunne ikke snakke om meg eller skolen, eller slike ting, fordi de ikke kunne engelsk og jeg ikke kunne fransk. Men hun ene kunne litt mer enn hun andre, og på en eller annen måte klarte vi å føre en kort samtale der vi snakket om det norske og det franske skolesystemet.
Min assistent i klassen kunne småord av engelsk, og prøvde så godt hun kunne å forklare meg mest mulig hva hun ville jeg skulle gjøre for hun. Ofte spurte hun meg om hva ulike ting i klasserommet og slikt het på engelsk, og så fortalte jeg det, og hun husket det til neste gang. Ettersom at kontaktlærerne mine så og si ikke snakket noe engelsk, var det ikke lett å ha samtaler med de, og språket ble et hinder for kommunikasjonen. Vi kunne ikke snakke om meg eller skolen, eller slike ting, fordi de ikke kunne engelsk og jeg ikke kunne fransk. Men hun ene kunne litt mer enn hun andre, og på en eller annen måte klarte vi å føre en kort samtale der vi snakket om det norske og det franske skolesystemet.
Selv om de fleste ungene ikke kunne noe engelsk, gikk det veldig fint. Dersom noen av ungene kom bort til meg for å vise noe de hadde laget eller slikt, så sa jeg: "tres bien!", og ungene virket fornøyde med det. I tillegg brukte de mye: "hello Ida", "thank you", "goodbye", og "sorry". Jeg klarte også å lære de å telle på engelsk.
Ved hjelp av mye kroppsspråk og hender, klarte jeg faktisk nesten alltid å forstå hva de mente. De fleste ungene husket alltid på at jeg ikke var fransk, men noen av ungene glemte det av og til, og fortalte meg lange historier på fransk. Da nikket jeg og smilte og prøvde så godt jeg kunne å få med meg noe. Ofte var det bare nok for ungene at jeg lyttet til de. I noen situasjoner måtte jeg hente en av de andre voksne, men som oftest klarte jeg både å løse konflikter, trøste og rose ungene på egenhånd. Og det var gøy å se når ungene virkelig prøvde å tilrettelegge kommunikasjonen for meg slik at jeg skulle forstå mest mulig selv om de sa det på fransk.
Hver morgen når foreldrene leverte ungene, fulgte de ungene helt til klasseromsdøren og slo av en liten prat med læreren. Dette syntes jeg var veldig bra, for det viser at det er god kommunikasjon mellom lærerne og foreldrene. Det er viktig at foreldrene har et godt innblikk i hva som skjer på skolen, og at de får med seg ulik viktig informasjon fra læreren. Foreldrene var alltid hyggelige og hilste på meg, og alle de andre barna og du merket at det var god kommunikasjon mellom barna, foreldrene og lærerne.
Alt i alt gikk kommuniseringen kjempegreit. I begynnelsen trodde jeg det skulle bli helt umulig å i det hele tatt snakke med noen, men det gikk helt fint. Og utover i praksistiden da ungene ble mer trygg på meg, var det lettere for både meg å prøve meg frem på fransk og for de å prøve deg frem på engelsk. I tillegg så kom jeg inn i gode rutiner for hvordan jeg og de andre skulle forklare ting.
Ved hjelp av mye kroppsspråk og hender, klarte jeg faktisk nesten alltid å forstå hva de mente. De fleste ungene husket alltid på at jeg ikke var fransk, men noen av ungene glemte det av og til, og fortalte meg lange historier på fransk. Da nikket jeg og smilte og prøvde så godt jeg kunne å få med meg noe. Ofte var det bare nok for ungene at jeg lyttet til de. I noen situasjoner måtte jeg hente en av de andre voksne, men som oftest klarte jeg både å løse konflikter, trøste og rose ungene på egenhånd. Og det var gøy å se når ungene virkelig prøvde å tilrettelegge kommunikasjonen for meg slik at jeg skulle forstå mest mulig selv om de sa det på fransk.
Hver morgen når foreldrene leverte ungene, fulgte de ungene helt til klasseromsdøren og slo av en liten prat med læreren. Dette syntes jeg var veldig bra, for det viser at det er god kommunikasjon mellom lærerne og foreldrene. Det er viktig at foreldrene har et godt innblikk i hva som skjer på skolen, og at de får med seg ulik viktig informasjon fra læreren. Foreldrene var alltid hyggelige og hilste på meg, og alle de andre barna og du merket at det var god kommunikasjon mellom barna, foreldrene og lærerne.
Alt i alt gikk kommuniseringen kjempegreit. I begynnelsen trodde jeg det skulle bli helt umulig å i det hele tatt snakke med noen, men det gikk helt fint. Og utover i praksistiden da ungene ble mer trygg på meg, var det lettere for både meg å prøve meg frem på fransk og for de å prøve deg frem på engelsk. I tillegg så kom jeg inn i gode rutiner for hvordan jeg og de andre skulle forklare ting.
Jeg vil avslutte med å si tusen takk for at jeg fikk være så heldig å få denne opplevelsen og erfaringen! Dette har vært en utrolig interessant og lærerik tur, som vil bli et minne for livet. Jeg har opplevd masse forskjellig og hatt det ufattelig gøy! Jeg har kost meg masse med de andre jentene her i Bordeaux. Jeg vil anbefale alle andre som får en lignende mulighet, til å gripe sjansen og kaste seg ut i det. Det vil du ikke angre på! Dette er noe som vil gi deg masse positivt tilbake. På Søndag reiser vi hjem, og jeg kjenner det blir både trist og rart. Det blir kjempegodt å komme hjem, men jeg kommer til å savne fine Bordeaux.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar